Benskjørhet – Osteoporose og behandling med bisfosfonater eller andre benmodulerende medikamenter.

Hvilke konsekvenser har det for tannbehandling?

Hva er osteoporose?

Benskjørhet er en sykdom i skjelettet som gjør benstrukturen mer skjør og utsatt for benbrudd.  Behandlingen består av livsstilstiltak og medikamenter. Ved benskjørhet som skyldes annen underliggende sykdom, retter behandlingen seg i første rekke mot den aktuelle sykdommen.

Medikamentell behandling mot osteoporose

Medikamentene som benyttes mot osteoporose er effektive og kan forhindre invalidiserende beinbrudd, men medisinene er ikke uten bivirkninger. Vi konsentrerer oss kun om bivirkningen som opptrer i forbindelse med tannbehandling. Medisinene som benyttes er såkalte bisfosfonater eller benmodulerende medikamenter. Det finnes ulike typer, noen i tablettform og noen som gis intravenøst. Langvarig bruk av disse medikamentene ved osteoporose kan f.eks. ved enkel tanntrekking føre til alvorlig nekrose av kjevebenet. (Les mer under «Bisfosfonater – benmodulerende medikamenter som brukes som tilleggbehandling under og etter kreftbehandling«)

Virkningsmekanismen til bisfosfonater eller andre benmodulerende mediakmenter

I benvevet skjer det en kontinuerlig remodellering ved at osteoblastene bygger opp benvevet, mens osteklastene bryter det ned. Ved dette samspillet fjernes og erstattes gammelt eller skadet benvev med nytt elastisk benvev. Bisfosfonat binder seg til osteoklastene og hemmer disse slik at benet ikke brytes ned. Da blir ikke skadet ben fjernet og det kan oppstå osteonekrose i kjevebenet. Det betyr at deler av kjevebenet dør.

Hvorfor oppstår kjeveosteonekrose?

Et nærliggende spørsmål er hvorfor bisfosfonatrelatert bennekrose stort sett bare rammer kjevene og ikke hofter eller håndledd. Det er funnet at remodelleringen i kjevebenet skjer 10 ganger raskere enn i noen annet ben i det voksne skjelettet. Kjevebenet utsettes derfor for 10 ganger kraftigere toksisk bisfosfonateffekt pga. den store mengden aktive osteoklaster og osteoblaster.

En annen forklaring kan være at det kun er en tynn slimhinne og periost, som skiller munnen med alle sine mikrober, fra kjevebenet. Ved traumer/skader og ved tanninfeksjoner i munnen, kan det oppstå et misforhold mellom evnen og behovet kjeven har til benreparasjon, som kan resultere i lokalisert nekrose i kjeven.

Bisfosfonater/Alendronat

Både i Norge og på verdensbasis er aledronsyre det mest brukte bisfosfonatet mot osteoporose. Alendronat er det vanligste medikamentet. Bisfosfonater har meget lang halveringstid, dvs. tiden det tar for at medikamentet skilles ut av kroppen. Aledronsyre har en halveringstid på mer enn ti år og brukes av mange relativt unge kvinner til forebygging og behandling av osteoporose. Ved langvarig bruk kommer stadig flere i faresonen for osteonekrose i kjeven pga. tidsavhengig og doseavhengig opphopning av bisfosfonat i kjevebenet. Det betyr at det er stor forskjell på å trekke en tann på en pasient som har brukt bisfosfonater i 2 år, kontra 5-10 år. Faren for nekrose i kjevebenet øker kraftig ved lengre bruk av bisfosfonat.

Gi alltid beskjed til tannlegen hvis du bruker bisfosfonater og andre benmodulerende medikamenter.

Forebyggende tannbehandling

Vi anbefaler alle pasienter som skal starte behandling med bisfosfonater/ benmodulerende medikamenter å ta kontakt med sin tannlege.  Da bør tannlegen ta gode røntgenbilder, eventuelt OPG og gjøre en nøye undersøkelse. Tenner som har dårlig prognose bør fjernes og tenner som trenger annen behandling bør følges opp. Alle infeksjonsfoci bør fjernes. Tannkjøttssykdom må også behandles. (Les mer under «Periodontitt – tannkjøttssykdom») Deretter bør pasienten følges opp med regelmessige kontroller og god hygieneinstruksjon slik at pasienten oppnår optimal munnhygiene. Da kan vi forhindre senere tanntrekkinger og infeksjoner. (Les mer under «Bisfosfonater – benmodulerende medikamenter som brukes som tilleggsbehandling ved kreftbehandling«)

Forbehold ved tannbehandling

Tannleger er ekstra varsomme med å trekke tenner på pasienter som har brukt bisfosfonater i mange år. Vi unngår helst kirurgisk behandling, hvis det er mulig. Hos oss setter vi opp all slik behandling til kirurgene våre. Hos kirurgene blir disse pasientene fulgt nøye opp for å unngå nekrose.

Vi er forsiktige med å sette implantater hos pasienter som har brukt bisfosfonater/benmodulerende medikamenter i mange år. Det er det viktig at pasientene får informasjon om, når de starter opp med bisfosfonatbehandling. Hvis pasienten ønsker seg implantater bør dette gjøres før opphopningen av bisfosfonat i benet er for stor, helst i løpet av de første 3 årene. I en slik situasjon er det meget viktig at pasienten er godt informert om risikoen for osteonekrose og at pasienten gir et informert samtykke. (Les mer under «Informasjon til implantatpasienter» og «Implantater«)

Vi er også forsiktige med reguleringsbehandling av voksne pasienter som går på bisfosfonater/benmodulerende medikamenter. Kjeveortopedisk flytting av tenner avhenger av osteoklastmediert omdannelse av benvev, som beskrevet ovenfor. Bisfosfonatbehandling kan hemme bevegelsen av tenner og innebære risiko for osteonekrose. (Les mer under «tannregulering«)

Konklusjon

Fordelene ved bruk av bisfosfonater/benmodulerende medikamenter ved osteoporose, er store, og veier stort sett opp for risikoen for kjeveosteonekrose. Dette gjelder spesielt hvis tannlegen får være med tidlig med å eliminere alle infeksjonsfoci hos pasienten. Et godt samarbeid mellom leger og tannleger kan redusere risikoen for denne potensielt alvorlige komplikasjonen.

Krone / Bro

Tannkjøttbehandling

Tenner og graviditet

Tannpleierens oppgaver

Antibiotika

Bisfosfonater